Hei, unnskyld, let's move on.
Jeg har ikke blogget siden før jeg dro fra USA, og nå er jeg godt hjemme, og over jet lag og alt som er.
Thumbs up
Jeg synes det har vært herlig, morsomt, skummelt, og kjipt å være hjemme igjen. Du vet hvordan man sier "Borte bra, men hjemme best!"? Jeg dro hjemmefra for å dra hjem jeg. Paradox deluxe.
På en side har jeg veldig vondt inne i meg som måtte dra ifra familie og venner, naboer og bikkje, og ikke minst basseng og fugl for å dra tilbake til Norge. Neste gang jeg drar tilbake er jeg bare på "besøk". Som en bortglemt datter som dro vekk på egne eventyr og som vender nesa hjem når hun trenger litt ekstra lovin' typ.
På den andre siden så har jeg aldri hatt det bedre og nyter nå familie og venner, naboer og hjemmefester, og ikke minst båtliv og aircondition. Jeg er endelig hjemme igjen, der hvor jeg vokste opp, og ler med venner jeg alltid har ledd med.
Det er egentlig noe skikkelig drit det der med utveksling. Du må ta et skikkelig tiltak og gå gjennom papirer og dokumenter bare for å søke om å komme inn på programmet, før du lengselsfult venter på familien som vil gi deg et "second life", og passe på deg, og ta deg inn. Så reiser du, vemodig, men du kommer igjen. Du sier; "Det er bare et år." mens du smiler til familien som vinker tilbake til deg når du går gjennom security på Gardemoen. Så er det individuelt. Kanskje kommer du til en heidundranes bra familie som bare klikker helt konge ved første stund, kanskje tar det deg noen måneder, og kanskje innser du at du må bytte. Årstidene går, ting forandrer seg, og du vokser opp. Til slutt står du igjen med en haug av minner. Some good - some bad. Du pakker opp livet ditt og shipper det hjem, før du står der på trappa "at home" og skal si farvel. Farvel'et er bare "til vi ses igjen", men det gjør uansett vondt. Så venter du. Med flere hundre andre utvekslingselever, på å dra hjem. "Hjem". Og du tenker for deg selv: "Hvor er egentlig mitt hjem?" Du har ikke lenger ett, du har to. Noen er mer knyttet enn andre til sitt andre hjem, men dog, det er ditt hjem. Hjemme vet du, på nesten andre siden av jorda.
Det er nesten vanskeligere å komme hjem. Synes jeg i hvert fall. Man går tilbake til sine andre venner, men man er et år bak de andre på gossip og 411. Men det er de og, tenker du kanskje. Joda, det er de, men det er det bare du som vet. På en måte, give or take naturligvis. Mange er åpne for å høre om livet ditt i USA, men ikke for mye, og etter hvert så holder det helt.
And then life goes on.
Nå er jeg her, hjemme i to og en halv uke. Jeg har det konge, men noen ganger så drømmer jeg meg tilbake til de jeg gråtende rev megselv ut av armene fra og vendte nesen "hjem". Men så smiler jeg, because I'll be back home soon enough.
And the next thing you know, I'm reminiscing:
Fathers Day with Gramp in the Zoo

My leaving do cake <3

Williamsville South High School Senior Prom 2010









Williamsville South High School Commecement Ceremony Class of 2010 / Graduation





It's been a heckuva year.
Now I'll start whatever's next.
- E
Disclaimer: Jeg snakker kun for meg selv, og ingen andre. Ved dette håper jeg at dere har likt eller fått nytte av å lese bloggen min mens jeg var i USA. Vi får se hva jeg gjør med bloggen nå.